Etter litt frem og tilbake, befant vi oss endelig på Klemetsaune til samme tid! Det vil si, intervjuet ble først gjort med Ranfrid, ettersom Frank var opptatt med å lære seg traktor. Men han kom inn på tampen, og supplerte fruen på strålende og lattermildt vis.

- Så, Ranfrid, Hvem er dere? Og når kom dere hit? 

Ranfrid bryter ut latter: - Vi er to pensjonister som liker å drive med hagearbeid, og å rote i jorda. Vi setter pris på å kunne drive litt praktisk arbeid. Frank kjøpte parsellen her i 98, og så kom jeg ett par år etter.

Frank: Jeg kom til Trondheim i 97, etter flere år på Svalbard. Jeg hadde lyst på ei hytte på fjellet, men etter at jeg ble med Robert og Minny og fikk sett hvordan det var på Klemetsaune, endret jeg mening. Jeg kjøpte først parsell nummer 16, og byttet til nummer 20 litt etter. Ranfrid forteller at hun faktisk hadde vært på Klemetsaune før det ble etablert kolonihage her. Gården var til salgs, og hun var med en kamerat på visning. Den gangen var det en litt sliten gård, og slett ikke den idyllen vi har i dag. 

-Dere har jo høner på parsellen. Når begynte dere med det, og har de navn?

- Ja, i år har vi har tre høner. Vi har hatt flere år med høner tidligere. Ett år startet vi med nyklekte kyllinger av islandske høns fra Leksvika, men flokken ble tatt av rev. Da bestemte vi oss for at det var helt slutt. Vi ryddet vekk innhegningen og alt. Men etter noen år så savnet vi det, så nå er vi i gang igjen. Dette er det andre året på rad at vi har høner nå, og nå skal det være veldig «revsikkert» Innhegningen er ny, med netting både over og under og på alle kanter. Det året vi mistet hønene, oppdaget vi dessverre for sent at det var ett svakt punkt. Det er veldig trivelig med disse hønene. Det er artig å holde på med dem, og det er realt med ferske kortreiste egg.

-Jeg husker jo at en tidligere flokk hadde navn etter kolonister her på Klemetsaune. Else? Minny? 

Begge ler. -Ja, det har vært litt oppkalling etter kolonister ja. Vi har fått tillatelse til å kalle opp altså! Årets høner heter Elin, Cristel og Catherine, og er oppkalt etter gode venner. Ranfrid opplyser at Frank fikk idéen om å holde høner fra Anne Lise (parsell 52), som hadde høner tidligere. Begge er enige om at det er koselige husdyr å ha i hagesesongen.

-Hva er dere mest fornøyde med å ha fått til? 

Frank: Det er fint å få være en del av felleskapet som er her. Jeg synes vi har fått til en fin hage, fått til å trives her med hagebruk og sånt. Jeg har vokst opp på Sverresborg, så jeg er ikke noen hageperson fra barnsben av. Men jeg har heldigvis greid å lære meg ett og annet i voksen alder. Det er dessuten veldig morsomt og givende å få til ting. Ranfrid opplyser at Frank er utdannet kokk, og at han finner stor glede i å pusle og plukke ting fra hagen, som han lager mat av.  -Frank er dessuten flink til å sette sammen farger og sånt. 

-Ja, når jeg stopper opp og ser på parsellen deres, virker dere jo som skikkelige hagenerder, som får til absolutt alt?

Ranfrid ler hjertelig, og dementerer inntrykket mitt. - Vi er absolutt ikke hagenerder nei. Vi har jobbet bevisst for at parsellen skal være lettdrevet. Det var ganske mye humper og dumper her og der, og det er litt fukt rundt omkring. Vi har jobbet mye med å få planert og rettet ut, sånn at det skal være enklest mulig med slått.

Undertegnede er fremdeles ikke overbevist om at disse to ikke er hagenerder, så jeg spør:

- Er det noe dere absolutt ikke får til? Og må dere også av og til kjøpe grønnsaker fra butikken? 

Begge flirer, og forsikrer om at også de kjøper både det ene og det andre fra butikken.

- Men vi dyrker gulrot, potet, rødbeter, purre og litt sånne ting, forteller Ranfrid. Vi har både plommer og moreller (og når de stiller seg opp for å ta bilde ser jeg de rødeste eplene jeg har sett på lenge). - Vi har også sukkererter. Vi lar den vokse helt til belgen sprekker. Ertene derfra blir til verdens beste ertestuing, helt ulikt all annen ertestuing vi har smakt. Aldeles nydelig!

Jeg spør om kål, men får kontant nei. 

- Det som ikke blir vellykket, slutter vi med, forteller Ranfrid. Men vi har blomster! Vi har stort sett stauder, som kommer år etter år. Hvis du hadde sammenlignet meg med søstrene mine, ville du ha sett at jeg slett ikke er noe hageorakel. Men vi har ganske mye som steller seg selv, og som spirer uten at vi må gjøre en stor innsats. Liljer, for eksempel, og rododendron, jeg husker ikke hva alle heter. Men blomster og busker som er både pene og lettstelte. Så sår jeg ringblomster, blomkarse og erteblomster. Det er ikke så mye som skal til. Jeg er forresten glad i stangselleri, det er ganske greit å få til hvis man kjøper planter og setter ned. Vi er slett ikke selvforsynte, men dyrker det vi får til, og det vi trives med

- Har dere noen hagetips dere brenner etter å dele med oss andre?

Ranfrid flirer, og Frank smiler lurt: - Jeg deler aldri noen hemmeligheter! Næhh… Man må kose seg når man holder på! Vi har hengekøye utpå her, det er deilig det! Ranfrid står fast på at hun ikke er noe hagenerd, og kommer ikke på noen tips å dele. Men hun stemmer i Frank sitt utsagn om å kose seg, og samtykker i at hengekøya brukes flittig

- Hva kaller dere stedet? 

Klemetsaune og Klem.

- Hva er det beste med å ha parsell og hytte her?

Frank: Å få å holde på ute, i hagen og rundt omkring. Det er så nære byen, det tar oss bare tjue minutter med bil. Det er veldig praktisk nå som vi har høner her, de må jo ha tilsyn.

- Er det noe annet dere vil dele med oss medkolonister?

Frank drar litt på det. - Man må jo like å holde på i hagen, og vi trenger at folk engasjerer seg i driften av kolonihagen. Vi er mange forskjellige folk her, og trenger folk i flere ulike grupper.

Ranfrid er enig: - Som formann/leder forsøker jeg jo å «samle flokken», få oss til å jobbe mot felles mål. Vi er jo mange forskjellige folk her, med forskjellige meninger. En viss retning må det jo være på arbeidet vi legger ned, og vi må dra sammen. Det er svært viktig med felleskapet her, jeg vil si at det er vesentlig når man har en parsell på Klemetsaune. At folk møter opp på kaféen i ny og ne, og at man tar lodd for å støtte opp under driften og for at det skal gå rundt. Og for å få sett hverandre og få pratet litt sammen. Vi har heldigvis en fin dugnadskultur her. Folk møter opp, og det gjøres utrolig mye arbeid både på dugnader og slåttonner. Bare tenk på hvor mye vi plagdes med slirekne før! Nå har vi fått vekk mye, og sammen vil vi få vekk det lille som fremdeles er igjen. Dette har ikke gått av seg selv, men har blitt en realitet fordi folk har brettet opp ermene og tatt en tørn.

Det er fint og viktig at folk får holde på med det de brenner for, og at man også av og til er villig til å legge ned en ekstra innsats, utover de ordinære dugnadene. Det er vi faktisk helt avhengige av, for å få driften av kolonihagen til å gå rundt. Med mindre vi plutselig får masse penger og kan leie inn folk, da. Det å få byttet ut de råtne fjølene og få malt på pumpehuset gjorde seg heller ikke selv, men ble ordnet fordi noen la ned en ekstra innsats. Nå har vi jo traktorklipper vi kan slå med òg, det er jo flott! Det er fint at det er flere som ønsker å lære seg å bruke den, slik at ansvaret og oppgavene kan deles på.