En asfaltprat

Vi flyter oppover bakken på den svarte elven av duftende solvarm oljegrus. For en lykke. Nyrebeltet er kastet. Men er alle like fornøyde?

Av: Britt Eirin Johansen

To forsøk måtte til før styret fikk årsmøtets tilslutning for asfaltering av den leie bakken. Skepsisen har likevel vært til stede og vi ville gjerne lodde stemningen. På kafeen 2. juli skapte vær og bakst godt humør og vi tok sjansen.

- Det er som en autostrada, sier Birgitta. Jeg er kjempepositiv, det skulle vært gjort for lenge siden. Og nå er det heller ikke lenger farlig å kjøre scooter opp eller ned bakken.
Anne Lise er helt enig, men tenker det kan bli spennende når frosten kommer.

- Nå kan jeg kjøre opp i andre gir, smiler Kari. Tidligere hendte det at jeg satte igjen bilen nede på grunn av alle humpene.

- Jeg gruet meg til å kjøre opp, måtte ligge så langt mot grøftekanten for å unngå ristingen, men nå gleder jeg meg, forteller Birgitta som ikke er redd for verken vedlikehold eller glatt føre. Hun tror på evig holdbarhet fordi det ikke er noen slitasje om vinteren.
​
- Det går nå veldig greit å kjøre opp, da, sier Svein B. - Og telehiv blir det jo ikke når det er så bratt.

Fornøyde kolonister med Elisabeth og Morten i forkant.

På det andre kafébordet er de også unisont fornøyd så langt. Men spent på hvor glatt det blir å gå. Noen synes også at asfaltkanten er litt bratt. Det går ikke an å passere hverandre. 
​
- Vi får vente med konklusjonen etter sommersesongen og så en vårløsning, sier Johan, og foreslår at vi gjør noe med møteplassen nedenfor skogvokterstua. Der er grusen for løs. Den må stabiliseres.

Som alltid fin kaféstemning. Her på søndag 2. juli.

Noen dager tidligere hadde vi snakket med en profesjonell gående. - Joda, den er grei å gå på, men jeg er spent på sesongavslutningen for de kjørende, sier Synnøve.

Grei å gå på, mener Synnøve.

Asfaltlegging 8. juni 2023. Foto: Ranfrid Solem