Tidligere i høst fikk vi et brev fra styret – med litt orientering om hva som har skjedd og utfordringer vi har i kolonihagen. Jeg beit meg spesielt merke i det lengste avsnittet i brevet – det med oppfordring til oss alle om å skjøtte våre forpliktelser som kolonister. Ja, tenk at det syntes styret det måtte gjøre...
Jeg synes det er hyggelig å tusle rundt i kolonihagen – alene eller sammen med besøkende som synes vi har et vidunderlig sted her på Klemetsaune. Og jeg får spørsmål: - Er det ingen som holder til her? Enn i denne hagen, den er jo nesten igjengrodd? Jo da, det er vel det. Er ikke så sikker lenger. Mener jeg har sett noen her, ja... Slik kan jeg svare, og dette kan jeg komme til å tenke på når jeg går i gang med ett eller annet gjøremål på parsellen. Slik jeg har gjort i snart 20 år – først rundt den kjære Willy-hytta på parsell 11 og nå enda lenger rundt ”damm-hytta” på parsell 24.
Vi kolonistene på Klemetsaunen er i ulik alder, har ulik stand og livssituasjon og alle kan vi ha perioder i livet der kolonisten i oss må settes på vent ei stund. Som styret skriver til oss – da varsler vi om det og alt skal egentlig være såre greit. Men det er ikke det.
Det viktige spørsmålet jeg stilte meg for snart 20 år sia var: Hvorfor vil jeg ha kolonihage på Klemetsaune? Og i dag: hvorfor vil jeg fortsatt ha kolonihage? Svaret den gang var ENDELIG og JIPPI for at jeg får en sted å rote i jorda! Og svaret i dag er HELDIGE MEG og JIPPI for at jeg har et sted å rote i jorda! Og jeg legger til: Et sted der jeg kan sette nye typer løk, prøve nye grønnsaker, plante nye typer blomster enn i fjor, klippe det treige plommetreet på ny måte, få nye typer urter i jorda, ja kort sagt prøve noe nytt. Eller finne ut hva som slettes IKKE skal være nytt, men gjenkjennelig og trygt og vakkert og ”min måte” å ha hage på.
Ingen skal nevnes og ingen skal glemmes for i dette er vi i samme båt: Vi har alle skrevet under – ganske nylig eller for veeeldig lenge sia - på kontrakten der det står at ”På parsellen skal det drives tradisjonell kolonihagedrift og minst 1/2part av parsellen skal dyrkes. Parsellen skal alltid holdes i forsvarlig stand. Den skal være ryddig og ellers i estetisk og forsvarlig hevd til enhver tid." Det er dette som er grunnlaget for å være i fellesskapet på Klemetsaune. Det er rett og slett lite annet det egentlig handler om enn å rote i jorda. Jo da, sjølsagt synes også jeg det er tvers gjennom både viktig og hyggelig å ha ei hytte på parsellen som jeg og mine kan kose oss i. Som skal justeres og holdes ved like. Som trenger omsorg og oppmerksomhet. Klart det. Men har jeg først og fremst hytte rett utenfor byen? Eller har jeg først og fremst hage rett utenfor byen?
Den som følger bitte litt med på hva styret i Klemetsaune kolonihage holder på med – les referatene som henges opp på gården – vil se at styret bruker tid på ting som styret ikke skulle trenge å bruke tid på: Gjøre oss kolonister oppmerksomme på hva som er kolonistens forpliktelser her på Klemetsaune. Styret må tvert i mot ta alvorlige samtaler, skrive brev og nye brev. Det blir ubehagelig og stramt. Parallelt blir det ”snakk”. - ER det ingen som holder på her lenger? Enn i denne hagen, den er jo helt igjengrodd?? Jo da, det er vel det. Er ikke så sikker lenger. Mener jeg har sett noen her, ja... Sånn kan ”snakken” gå. Og dette kan jeg komme til å tenke mye på når jeg igjen går i gang med ett eller annet gjøremål på parsellen. Eller bare setter meg ned og nyter å være her.
Å sitte i styret for KKH er noe som går på ”rundgang”. Vi tar hver vår tørn. Og egentlig skal det være lite pes med i sitte i styret for KKH: Holde oversikt over årets gang og møter vi skal og trenger å ha. Sørge for at økonomien mellom oss, styret, forbundet og kommunen flyter greit og etter avtalte spilleregler, initiere felles hygge og nytte, tenke framtidstanker og for øvrig holde kontakt med komiteene vi synes vi behøver. Hyggelige og greie arbeidsoppgaver i perioder av kolonisttida. Alle skulle unne seg en styreperiode.
Styret i kolonihagen skulle SLETTES IKKE trenge å bruke tid og energi på å gjøre oss kolonister på Klemetsaune oppmerksomme på at ”På parsellen skal det drives tradisjonell kolonihagedrift og minst 1/2part av parsellen skal dyrkes. Parsellen skal alltid holdes i forsvarlig stand. Den skal være ryddig og ellers i estetisk og forsvarlig hevd til enhver tid." Vi er da voksne mennesker som vet hva vi har begitt oss inn på uavhengig av om vi har kjøpt oss inn på eget initiativ eller tatt over etter foreldre eller besteforeldre. Reglene her på bruket er de samme uansett.
Den med elefanthusk vil vite at jeg sitter i en av de mange komiteene vi har: nemlig valgkomiteen. ”Å ja, så hun gråter for sin syke mor, hun skal jo til vinters finne nye styrekandidater til årsmøte...” Det stemmer på en prikk, og det er en av grunnene til at jeg har valgt å skrive det jeg her framfører. Jeg ønsker å kunne si til eventuelle styrekandidater at i KKH-styret er det hyggelig å være. Ikke måtte forberede vedkommende på at KKH-styret dessverre må bruke tid og krefter på samtaler og brev fordi parseller gror igjen og hytter forfaller.
Det står mange i kø for å bli kolonist på Klemetsaune. Jeg har lovet min kjære Kalle at når det ikke lenger er kraft, lyst eller tid til å være kolonist – dvs. rote i jorda og sørge for en viss standard i tråd med bestemmelsene vi har underskrevet på - ja, så skal vi gi oss og bringe stafettpinnen videre. Da skal jeg be styret om hjelp til det formelle. Papirene og pengene. Så enkelt. Sånn er premisset og spillereglene for oss alle. Fram til da skal jeg fortsette å kose meg med jord, planter, busker og trær, og glede meg over en velsigna vakker september som gir varsel om at både plantene og jeg snart kan ta en velfortjent vinterhvile. Takk for oppmerksomheten.